Hjem Artikler Nyhetskategorier December 15 2017 00:23:07
Navigasjon
Hjem
Artikler
Nyhetskategorier
Kontakt oss
Søk
Artikler
Siste artikler
En «vakker syrisk da...
21. mars begynner de...
Dere er ikke glemt, ...
Taliban har henrette...
Taliban skar øyra av...
Dere er ikke glemt, hele verden tenker på dere



Dette bildet ble tatt av Massoma Jurmy – Privat.

22. Juli 11, dagen som ikke vil glemmes. Det største terrorangrepet etter andre verdenskrig skjedde i Norge.  Nesten 80 mennesker mistet livet.  Flere tusen mennesker ble berørt og satt i sjokk og sorg som vil sent glemmes. Det har nå gått en måned siden angrepet, og spora etter den grusomme hendelsen er fortsatt veldig tydelige.
Hendelsen satte ikke bare spor etter seg hos de eldre, men i hele befolkningen, og da spesielt hos ungdommer siden det var nettopp de samfunnet har mistet. Her er en liten tekst skrevet av Massoma Jurmy (13) om terrorangrepet på regjeringskvartalet og på Utøya.  -Det var en vanlig fredag, og alt gikk strålende bra. Ingen visste hva de hadde i vente. Jeg kom ned fra tredje etasje siden jeg hørte mamma snakke i telefonen, hun var i sjokk. Jeg ble bekymret. Kort tid etter fikk jeg vite at det hadde gått av en bombe i Oslo. Det første vi gjorde var å skru på nyhetskanalen for å få mer informasjon om hva som hadde hendt. Jeg så at bomben hadde gått av i regjeringskvartalet, og tenkte med en gang på søsteren min som jobber rett attmed. Jeg ringte, alt var bra med henne. Hun hadde heldigvis fri den dagen. Jeg ble lettet. Jeg hentet pc-en og las alle nettaviser for å få mer informasjon siden de samme nyhetene på nyhetskanalen gjentok seg.Kort tid etter: SKYTEDRAMA PÅ UTØYA, stod det på tv-skjermen med store bokstaver. Jeg skjønte det ikke helt. Det var vanskelig å forstå. Jeg ble stadig mer og mer engasjert og satt klistret ved tv-skjermen hele kvelden. Dagen etter våknet jeg av at jeg hørte radioen snakke om denne hendelsen. Jeg spratt opp fra sengen og slo på tv-en. Der stod det at antallet på de døde hadde steget opp til hele 86 personer. Det var ikke noe hyggelig syn, kan jeg si.

Mye av tiden gikk til tenking, jeg tenkte hele tiden på de savnede. Hvordan hadde de det? Var de sulten? Levde de? Var de døde? Hvordan hadde familiene det?


Etter hvert bestemte jeg meg for å slutte å tenke på det, det ble for mye. Ingenting ville bli bedre av at jeg også satt og tenkte på det. Jeg kunne i stedet håpe på at de som hadde omkommet hadde det bra der de var, på at de savnede skulle ha det bra, på at de skadde skulle bli fort friske og håpe på at de pårørende skulle komme seg fortest mulig over det som hadde skjedd og leve sitt normale liv igjen som før.

Jeg hadde endelig sluttet å tenke på det så mye. Jeg hadde det bedre. Vi bestemte oss for å ta en roadtrip helt til Sverige for å møte bekjente.

 Vel, vi reiste til Stavanger og hadde tenkt oss til Kristiansand. På veien dit bestemte vi oss for å stoppe i Egersund for å møte noen venner som vi nå nylig hadde blitt kjent med. Det vi ikke visste var at den familien var sterkt berørt etter terrorangrepene. Datteren deres på 15 hadde mistet sin bestevenn Rafal Mohamad Jamil (20) som var på Utøya 22. juli 2011 og som var blant de savnede i flere dager. Rafal Mohamad Jamil var ofte på besøk hos dem Hele familien deres var gode venner med Jafal og svært glad i henne. De følte et stort tap etter hennes død. 

Datteren deres, Sadaf, viste meg et bilde av Rafal som hun hadde fått av kommunen og som var fint rammet inn på rommet hennes. Hun viste meg også flere bilder av henne og Rafal på hennes IPod. Et bilde Rafal var satt som bakgrunnsbilde. Jeg kunne se sorgen i hennes øyne hver gang noen nevnte Utøya.

Etter at vi hadde vært i Sverige kjørte vi forbi Oslo, på veien hjem igjen så jeg Utøya i noen få sekunder.

Noen dager senere skulle vi Oslo igjen. På veg tilbake stoppet vi opp for å se nærmere på Utøya fra land. Vi hadde ingen anelse om hva som forgikk på Utøya der og da. To dager senere får vi vite at Anders Behring Breivik var på Utøya sammen med politiet akkurat den dagen, for å vise dem hvor han gjennomførte massakren på Utøya. Det var skummelt å tenke på. At jeg var 750 meter vekke fra gjerningsmannen var en spesiell følelse. Jeg ble trist og sjokkert. Jeg kan med handen på hjerte si at jeg aldri vil være så nær han igjen. 

Ovenfor ser dere blomsterhavet som var ved Utøya. Det kom hele tiden nye folk som ville legge ned en siste hilsen. Mange hadde med blomster, lys, kort, tegninger eller bare et bilde. Det var veldig støttende å se på.
Til slutt vil jeg si til alle som er preget av denne hendelsen at dere ikke er alene, hele Verden tenker på dere. Kom dere videre i livet, dere har mye fine i vente.
Vurderinger
Du kan bare vurdere om du er medlem.

Logg inn eller registrer deg som bruker.

Fantastisk! Fantastisk! 100% [1 Stemme]
Meget bra Meget bra 0% [Ingen stemmer]
Bra Bra 0% [Ingen stemmer]
Gjennomsnittlig Gjennomsnittlig 0% [Ingen stemmer]
Dårlig Dårlig 0% [Ingen stemmer]
Annonse