Hjem Artikler Nyhetskategorier December 15 2017 00:29:30
Navigasjon
Hjem
Artikler
Nyhetskategorier
Kontakt oss
Søk
Artikler
Siste artikler
En «vakker syrisk da...
21. mars begynner de...
Dere er ikke glemt, ...
Taliban har henrette...
Taliban skar øyra av...
En fantastisk reise som tok slutt altfor tidlig


Av: Rahimollah Jurmy                                                                  Publisert: 13.03.16

I 2001, noen dager etter jeg sammen med familien, satte våre føtter i Norge, Førde, ble jeg kjent med en hyggelig og menneskekjær mann som betydde og fortsatt betyr mye for meg. Selv om han dessverre ikke er lenger blant oss, er hans minner og uforglemmelige egenskaper evig hos meg.  Mannen heter Jarle Varpe, og var en tidligere redaktør til lokalavisen Firda.

14. mars 2016 er det ett år siden vi mistet han.

Yrkesfaglig er jeg en journalist. En jobb som jeg har holdt på med i mange år, da mest som redaktør i hjemlandet mitt, Afghanistan. Derfor hadde jeg en drøm å gjøre det samme også i Norge.

Det hele startet med at jeg spurte folk om at det fantes noen aviser i byen Førde. Svaret jeg fikk var; ja! Slik ble jeg introdusert til Firda og daværende redaktør, Jarle.
Jeg kontaktet han gjennom telefon og ble vel tatt imot med mange uforventede fine ord og utrykk. Vi avtalte å treffe hverandre på Vassenden, hjemme hos han. Etter en kort presentasjon av meg som person o
g journalist, ga han meg et håp om at jeg kan få mulighet til å knytte meg til avisen.

På denne tiden kunne jeg ikke snakke eller skrive norsk, noe som selvfølgelig ble en stor utfordring. Jeg ble anbefalt av Jarle om at jeg kunne skrive mine meninger på engelsk og så skulle han oversette dem til norsk før de kom på trykk i avisen.

Den første artikkelen som jeg skrev til Firda, var en tekst som handlet om forbud mot det å spille fotball I Afghanistan.  Dette var under Talibans regime, og gjekk ut på at afghanere ikke fikk lov til å spille fotball lengre. Brudd på denne loven kunne medføre store konsekvenser.

Etter at artikkelen kom på trykk, ble jeg enda mer motivert til å lære meg norsk. Jeg ville så gjerne skrive mine artikler selv på norsk.
Jeg gjekk på norskkurs i noen få år og selv om lærerne mine var flinke, syns jeg ikke læringen gjekk fort nok. Grunnen var at undervisningen forgikk på bokmål mens folk rundt meg snakket nynorsk, noe som ble en stor utfordring for meg.

Derfor trengte jeg en ekstra medhjelper som kunne gi meg en hjelpende hand uten å få betalt. Til dette viste Jarle sin interesse, noe som passet meg ypperlig.

Praksisarbeid ved Firda

Etter noen år på kurs i norsk søkte jeg om praksis ved Firda, og jeg fikk heldigvis positivt svar. Etter tre måneder førte praksisarbeidet til et kurs i journalistikk. Det hele var en samarbeid mellom NAV Førde og redaksjonen Firda.
 Målet var at avisen skulle publisere nyheter og stoff for de persiske talende som var bosatt i Sogn og Fjordane, da særlig I Førde.

Derfor ble det inngått en avtale mellom Firda og NAV Førde, om et ni måneders journalistikk kurs ved avisen for meg.  Ansvarlig for undervisningen var Jarle. Vi satt sammen fem timer daglig og da fikk jeg norsk journalistisk undervisning av ham, både med tanke på det teoretiske og praktiske. Under kurset, skrev jeg titalls tekster som kom på trykk i avisen. Dette var alt fra artikler til intervju, reportasjer og andre journalistiske sjangere. 

Alt ble snudd på hode

Da kurset var over og tiden til å starte den persiske delen hadde kommet, ble det en redaktør bytte som førte til at alle planene og avtalene ble jevnet med jorden, med andre ord alt snudde på hodet. 

 Etter at Jarle gikk av fikk jeg ikke lenger muligheten til å skrive tekster til avisen. Hvorfor det skjedde, er fortsatt et spørsmål som jeg ikke kan finne svaret på.

 Planene om å starte en persisk nyhetsdel, som gjekk i vasken for min del, er nå på vei til å spire. Dessverre ikke for meg, men for TV2 nyhetskanal. De har nemlig tatt initiativ til å lage dette, og er godt i gang med artikler, tekster og reportasjer på sine nettsider den dag idag. De har videreutviklet planene ved at det ikke er kun persisk, men også pashto som har mange lesere i Norge.

Rozgar både på papir og på nett

Siden jeg mistet muligheten til å jobbe for Firda, og på grunn av at det ikke fantes noen andre aviser i Førde som jeg kunne starte et samarbeid med, etablerte jeg en tospråklig kulturell tidsskrift; Rozgar i papirformat.
Til å begynne med kom Rozgar på trykk hver måned i papirformat, og senere på grunn av kostnader, ble det videreutviklet til en nettavis.

Tidsskriftet inneholdt hovedsakelig tekster om kultur, tradisjon, samfunn og nyheter i Norge, skrevet på farsi samt om Afghanistans kultur, historie og hendelser skrevet på norsk.  Jarle hadde en viktig og merkbar rolle i etableringsfasen av Rozgar. Han var en så stor del av tidsskriftet at man kan navngi han som en av grunnleggerne til tidskiftet.

Hvordan jeg opplever Norge

Jeg holder på å skrive en bok med tittelen ”hvordan jeg opplever Norge”. Planen er at det første oppslaget skal komme på norsk, og senere på persisk.

Med dette Jarle var til stor hjelp og etter en stans pressen har kommet i gang. Det skal komme mer om hva han har gjort for meg.

Stilte alltid opp for å hjelpe, uansett

Det Jarle har gjort til Rozgar er ubeskrivelig.  Han var med oss når vi valgte tema for hver og et oppslag, han var med og hjalp redaksjonen med korrekturlesning, i tillegg til mye mer.

 Det som var spesielt med Jarle var at han aldri neket å hjelpe til når vi hadde behov for det. Det spilte ikke noen rolle om han det var på dagen eller natten, eller om han var på ferie eller ute. Han stilte alltid opp.

Jeg husker godt en gang da han var med på et byggeprosjekt, på Haiti, et jordskjelvherjet land, i det Karibiske hav. Selv om han var opptatt med skoleprosjektet, hjalp han meg med mine artikler gjennom telefon og Skype. Dette er noen av minnene som aldri kan glemmes. Det at noen tar seg tid til å hjelpe noen andre, selv med så mye annet I luften, er det ikke mange av.

 Det var ikke bare Rozgars saker og språkhjelp jeg fikk hjelp av Jarle. Jeg har lært så mye annet av denne fantastiske mannen. Han har lært meg om samfunnet, kulturen og tradisjoner som er særegent for Norge. Han har også stilt opp når det har vært personlige utfordringer i hverdag.
Kortsagt var han en stor veileder og en levede wikipedia for meg når det gjaldt a
lt av kultur, samfunnskunnskap, historie og språk.  

Viste stor respekt til andres kultur

Av og til kom han på besøk til oss og andre ganger gikk vi på besøk til ham. Da han kom på besøk, tok vi ham imot på våre tradisjonelle måter, og vi ble tatt imot av han på hans måter, da vi var og besøkte ham.  Han satte pris på alle våre tradisjoner og tok hensyn til alle de når vi var og besøkte hverandre.

Vanligvis når vi tar imot gjester helser vi på dem ved inngangen, og vi ber gjestene alltid om å gå foran oss inn I huset, dette for å vise vår respekt for dem. Når gjesten skal dra, følger vi gjesten til bilen/skyssen deres. Av og til følger vi gjestene til nærmeste bussholdeplass, og vi venter til at de har dratt før vi forlater dem.

Dette var nye tradisjoner for han, men for å vise respekt for oss prøvde han å gjøre akkurat dette mot oss når vi var på besøk. Ofte pleide han å si at han lærte mye av oss gjennom praten og kontakten vi hadde, og han satte pris på at vi lærte bort våre tradisjoner til han.

I løpet av hans siste dager, da Jarle var syk og lå på Ullevål universitetssykehus i Oslo, ville jeg besøke han på sykehuset. Derfor sendte jeg en melding til ham og fikk et svar:

«Kjære Rahimollah,

Jeg deler ditt håp om å kunne møtes ansikt til ansikt. Men innser at håpet blir stadig mindre og mindre. Du har vært meg til store glede, og har vist meg veien til åndelig rikdom».

 Var med oss i alle gode og sørgelige stunder

Jarle pleide å dele våre gledesdager ved å sendte oss gratulasjoner, samt dele sorgen med oss, ved å være til stede når vi trengte han mest.  Han prøvde å ta initiativ når det gjaldt gratulasjoner. Han kom med fine blomstrer og gode ord når vi hadde nasjonale fester  som for eksempel, nyttårsfeiring «Nowrooz (som blir feiret av befolkningen i IranAserbajdsjanAfghanistanKaukasusTadsjikistanKurdistan), eller religiøse fester  som «Eid». Vi prøvde også å gjøre det samme når det kom til jul, påske, eller 17.mai. Det var et klart eksempel på en gjensidig respekt.

Bryllupsfester

I fjor vinter giftet et av mine barn seg i Oslo. Før bryllupet bestemte vi oss for å invitere Jarle til bryllupet, selv om vi var klar over at han var syk og hadde en fot på sykehuset og en hjemme. Overraskende nok tok han imot invitasjonen, og kom strålende inn til festen sammen med sin datter, Guri.

Noen dager etter dette bryllupet var vi godt i gang med planleggingen av et nytt bryllup som skulle finne sted noen måneder sender.  På denne tiden hadde Jarle sin situasjon forverret seg, og han lå for det meste på Ullevål sykehus.  Datteren min som skulle gifte, kom personlig på sykehuset for å gi han invitasjonen. Jarle var usikker på om han hadde mange nok dager igjen til å kunne feire dagen med henne.  

Datteren min svarte han” Jarle, det er urettferdig om du ikke kommer i mitt bryllup, når du var søsteren min sin sitt. Du er nødt til å komme”
Jarle svarte med et delvis trist og delvis smilende ansikt “Jeg kommer. Men i så fall må du skynde deg!” Dette var noen sterke og triste ord som kom fra Varpe.

Stor fremmedfrykt blant mange nordmenn, men ikke Jarle
Da vi kom til Førde var det ikke så mange flyktninger i byen. Folket var ikke så mye vant med utlendinger slik de er i dag. Det var ganger man merket skeptisme mot flykninger, da spesielt mot folk fra Asia og Afrika.

Jeg har til og med sett at folk har byttet retning eller vei, for å unngå å gå mot eller ved siden av en utlending. Det gjør vondt å se når noe slikt hender, enten det er rettet mot deg selv eller at du ser andre oppleve det.
Det som var godt å se var personer som Jarle, som gjekk heilt imot dette. Han ville gjerne sitte, slå av en prat eller bare så lite som å hilse om det var det han hadde tid til.

 Vi har et uttrykk i våres språk, farsi som sier:

«Man kan skille gode opplevelser fra vonde, når man opplever det selv» det betyr at vi har opplevd begge deler. Derfor setter vi pris og viser respekt for de som har sett på oss med et positivt blikk og har vist kjærlighet mot oss som et medmenneske.  

Dette var en liten del av alt det gode vi fikk være en del av med vår kjære Jarle Varpe.

I dag vet jeg at dersom Jarle hadde vært med oss nå og hadde lest denne teksten som jeg har skrevet, ville ikke veien før han begynte å rette mine grammatiske feil vært altfor lang. Han ville uten tvil påpekt alle feilene, for å så lære meg det riktige. Dette ville bare gjort meg flinkere, men dessverre tok reisen slutt altfor tidlig.

Bilde 1: Atle Lyngstad Ness
Bilde 2: Privat

Annonse